Tre vise kvinner

Tre vise kvinner har blitt to vise kvinner og ein visegut.
Om større og helst mindre hendingar på Lom folkebibliotek.

tirsdag 16. november 2010

Mitt vesle land -i Lom

O, for ein strålande morgon, o for ein strålande dag! Seinvakt er tingen når himmelen skimrar i raudt og gult bakom skoddelaget og skato kneisar i kvass positur mot islagte toppar, trygt stasjonert i hengebjørka tett attmed frøstasjonen til småfuglane. Slike morgonstunder gjer baksidebibliotekvinna linn i hugen, fotoapparatet lyt fram, bikkja må vekkjast og Skodaen tinast for ein kjapp fjelltur i grålysninga. Oppetter setervegen ligg no kjøvingane tjukke og veltar seg utover skråningar og fyller grøftene med blåis i skimrande nyanser. Musefamiliane oppetter fjellsida har trakka harde, knøttsmå stigar mellom kjørra i sin iver etter å fylle opp matlageret, og dompappen leikar gøymsel mellom rimfrosen granbar.

Synet boffa og eg kan ta innover oss når vi sveitte og tungpusta når den vesle toppen vi har sett oss ut denne morgonen, er mektig overveldande -sjølv om vi har opplevd liknande fleire gonger før. Heimbygda ligg kjøleg innpakka under tung skodd, Høgkollen kneisar kry midt i dalen og helsar "God morgon" til den duse raudleten som badar Rondane i morgondisen. Fjellbjørka sprikjer med nakne greiner mot ein kvass, klarblå himmel, og vi enser ikkje anna enn dette: storslegen natur og andelaus stille. Heldige meg som bur i denne fagre bygda Lom! Ein stad på jorda som lyt nytast i stort format :

 
Høgkollen stikk opp av skodda.

 Blåhø og Rondane mot raud morgon.

Fjellbjørka strekkjer nakne greiner takknemleg mot himmelen.

Einsleg i fjellet slik tidleg frostmorgon opnar sansane på vidt gap, og brått slepper firfotingen duskerova, spissar øyro og vèrar... Er det ikkje slik at huldra flytter inn på setra når budeia reiser heim om hausten...? Tuspar det ikkje unormalt høglytt i lyngen nedanfor oss...? Eg kastar nervøse augekast mot den aude setra, og brått angrar eg ørlitegrann på at eg så nyleg har lese siste boka til Tor Arve Røssland om Svarte-Mathilda. Boka om attgangarar og overnaturlege hendingar kraup så inderleg vondt under skinnet på denne overtruiske kjerringa, redsla sat som ei klo i bringa og heldt spenninga ut siste bladet. God nynorsk og lettlese språk løfta skildringa enno nokre hakk, og Røssland har etter mitt syn prestert ein grøssar plassert i øvste sjikt denne gongen. Lykkelegvis fordøygde eg heile boka i ein jafs i sjeselongen bak peisen på ljose dagen -dette er ikkje lesnad for skvetne sjeler! Med skrekkhistoria friskt i minnet samlar eg saman vottar og ei sveitt huve før vi hoppar bukk over kjørra nedover fjellsida att. Idyllen ligg trygt dokumentert på minnebrikka, sjela er god som ny og romantikaren er meir enn klar for bøkenes hus framover kvelden.



 Nasjonalromantisk bloggar: Merete

3 kommentarer:

  1. Dei to nederste bileta lyt ein klikke på for å få dei i rett format! Ufortent kutta i blogginnlegget...

    SvarSlett
  2. Flotte bilder og tekst, nasjonalromantiske Merete!

    SvarSlett
  3. Hihi -tusen takk, Eldbjørg!

    SvarSlett