Tre vise kvinner

Tre vise kvinner har blitt to vise kvinner og ein visegut.
Om større og helst mindre hendingar på Lom folkebibliotek.

tirsdag 3. mai 2016

Litteraturen som smertar

Det gjer vondt å bera våpen.
For mange år attende hadde eg ei minneverdig stund med ei ungdomsskuleklasse, då eg formidla boka "Sayanab; min historie" av Eva Norderhaug. Boka handlar om Saynab Mohamud, som i 1990 kom frå Somalia til Noreg etter ein barndom prega av borgarkrig, vald, død og flukt. Tilhøva for den prega jentungen vart ikkje betre ettar at ho kom til landet i nord, der mobbing på skulen og problem i familien gjorde kvardagen vond og vanskeleg. I boka skildrar Sayanab også den fryktelege sida ved lemlesting av jenter, og nett dette var eit utdrag eg bevisst valde å lesa for elevane. Resultatet vart ein medvitslaus elev på golvet blant ein gjeng bleike ungdomar, og ein oppgjeven lærar, som hevda at slike gyselege scener kunne bibliotekaren skåne elevane for.

Sjølv tok eg denne svimringa som eit godt sunnheitsteikn hos den medvitslause eleven, og var oppriktig glad for at framvekstingane reagerte som dei gjorde. At eg skulle skåne elevane for innhaldet i denne brutalt ærlege boka, var eg derimot aldri einig i. Dette er kvardagen til jenter fleire stader i verda, langt yngre jenter enn alderen på desse elevane, så kvifor skulle eg skåne våre norske ungdomar frå eit innblikk i denne praksisen? Kunnskap er den den beste reiskapen for å forstå verda rundt oss, og eitt av dei beste våpna i kampen mot rasisme. Dersom vi skal skånast for kunnskapen om alt vondt i verda, sit vi att med ein elendig reiskap i vårt møte med omverda. Innsyn i andre sine liv hjelper oss også til å utvikle empati og forståing for andre si liding, glede, sorg og lykke. Det gjer oss heilare menneske.

Noko av den same kjensla har eg denne veka hatt etter mitt møte med to brør, som Per Knutsen for all ettertid har skrive inn i hjarta mitt; Erkki og Hugo. Broren til Hugo er så sår og vond ei bok at eg kan oppleve fysisk smerte når eg blar opp for å møte dei att, men det er ein kjennskap eg for alt i verda ikkje ville vore for utan!

Faren til brørne var nazist, og etter krigen flytta han heim til Nord-Noreg frå Finland saman med den finske kona si og bror hennar. Heimen blir sterkt prega av fattigdom, alkoholisme, vald og stygg språkbruk, og midt oppe i dette skildrar Knutsen såre godt kor inderleg høgt Erkki elskar mor si -ei mor som aldri har ein klem å gje bort, ikkje eit godt ord å seie, men som kun strålar kulde og vondskap om kapp med den valdelege mannen sin. Trass i dette kjenner lesaren på ein merkeleg kjærleik og tette band som på usynleg vis knyter saman den enkle familien.

Midt oppe i alt dette skal dei to brørne finne seg sjølve, bli vaksne, og kjenne på dei "ulovlege" kjenslene sine i høve kven dei kjenner seg tiltrekte av. Det viser seg at båe to kjenner ei dragning mot sitt eige kjønn, noko foreldra legg æra si i å kurere -på ymse brutale vis. Fattigdom, vald, homofili, omsorgssvikt, kloke koner og tvangspuling er tunge tema, som pregar ei bok som trass alt speglar ein varme og ein kjærleik som overdøyver det heile. Eit enkelt språkt gjer boka lett å lese, og står fint til den unge hovudpersonen Erkki, eit bortgøymt skulegeni som gjer alt for å tekkast mora, broren og faren i ein grufull oppvekst.

"Erkki er glad for at ansiktet hans ligger i skygge. Hvis Hugo hadde kunnet se ham klart, ville han ha skjønt at også Erkki er rammet. Den samme forbannelsen ligger over ham som over Hugo, han er fylt av det samme helvetes svineriet som moren snakker om."

Det er smertefull lesnad, tårene sit laust, ein får så vondt av desse to gutane -likevel; vi treng også slike bøker. Så får vi ta ei lett bok etterpå. Vi treng båe delar.

Bloggar: Merete

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar