Å falle i stavar -og stupe med menn

Det er ikkje ofte eg fell i stavar, men når eg ein sjeldan gong gjer det, skuldast det oftast menn. Det hender også at eg reint bokstavleg fell i stavar, slik som i skiløypa, då det gjerne blir litt mykje for bikkete meg med både hund, ski og stavar på ein gong. Alle som har prøvd å bremse utforkøyringa ved å ri på stavane, på same tid som ein presser dei så langt ned i skiløypa bak seg som mogleg -og i tillegg skal helse blidt på alle som kjem i mot, veit at det er dømt til å mislykkast. I alle fall med ein udressert hund i snor rundt vomma og knusbar termos i rupsekk på ryggen. Det er i grove trekk påskeferien for meg, det. Å falle i stavar.

I jula har eg derimot dutte gong på gong i stavar over ein mann. Ekssjefen min har prata lint om vedkomande ei årrekkje, utan at det har gjort vidare inntrykk (?). Nett det ligg kanskje like mykje i styrken min som  i formidlingsevna til den nemnte sjefen. For Jón Kalman Stefánsson er ein mann å stupe med, grave seg bort i, og sutte på -lenge. Etter årevis med ungdsombøker i høg dominans på nattbordet, skal det meir enn flotte ord og vendingar til for å velte meg utfor, trudde eg -action, spenning, kjærleik, fantasi og eventyr må bakast inn i godt språk for at boka skal fenge. I jula kom Stefánsson som unnataket og stadfesta regelen.

Sjeldan har eg brukt så lang tid på ein roman. Sjeldan har lista mi med sitat vorte så lang undervegs i lesinga av ein roman. Sjeldan har den språklege styrken dominert så til dei grader mi oppleving av ei bok. Sjeldan har eg tenkt; betre enn dette går det ikkje an å skrive.

Og dessverre tenkte eg fleire gonger undervegs: Det må ein mann til for å skrive noko så vakkert.

Ei oppsummering av denne romanen vil eg ikkje gje meg ut på, då de kan lese meir om det ved å følgje lenkja i namnet til forfattaren ovenafor. De blir også naturlegvis nøydde til å lese denne perla, alle som ein.  Men nokre få sitat, tekne laust frå romanen og dregne ut av innhaldet, må eg få krydre hugen dykkar med før natta pakkar dagen ned i myrkret:

"Liv vokser frem av ord, men døden bor i stillheten. Derfor må vi fortsette å skrive, fortelle, mumle verselinjer og eder, og på den måten holde døden unna, en stund."(s. 38)

"Han kom sent hjem, ved syvtiden, skyndte seg aldri hjem til denne treromsleiligheten på Østerbro, for hvorfor i all verden skulle han vel det, ingenting annet ventet ham der enn disse tre strengene i instrumentet hans, ensomhet, sorg, savn." (s. 26)

"...hun går bort til ham, han venter på henne og må knytte nevene. Hun ser det og blir varm innvendig, og denne varmen strømmer frem i øynene. Da blir han nødt til å knytte nevene enda mer, maktesløs, beseiret, knytter begge nevene, dette er hans kjærlighetserklæring, hun vet at slik dikter han sitt kjærlighetsdikt til henne."

"Omfavnelse må være språkets vakreste ord. Å bruke begge armene til å berøre, lage en ring rundt et annet menneske, forenes med det, en stund, to mennesker som smeltes sammen til ett i livets malstrøm under en åpen og kanskje gudløs himmel." (s. 59)

"Aldri, sa han, er du gal, navnet ditt står risset inn i hjertet mitt med evighetens kniv. Evigheten har risset navnet ditt inn i hjertet mitt." (s. 76)

Slik kunne ein halde på, side opp og i mente -det ulideleg vakre tek ingen ende i dette praktverket av ein roman. Måtte Stefánsson halde det gåande i det uendelege.

Bloggar i fritt fall: Merete