Førr ei bok!

Barnelitteratur er langt frå enkel. Av alle dei bøkene eg har lese dei siste 35 åra, er det fleire barnebøker som ragar høgast blant dei eg minnest best. I seinare år har t.d ungdomsbøker som Gutten i den stripete pyjamasen og Vinterjenter sett varige spor -sårt, nært, vondt og vakkert. Likeeins Tonje Glimmerdal med den eineståande skildringa som passar like godt for born som for eldre -ei sjeldan god bok særskildt eigna for høgtlesing for store og små saman. No har eg på nytt funne ein skatt som heile Noreg må bli gjort merksam på, ei perle alt for skinande vakker til å bli ståande bortgøymd i hylla med ryggen til verda:

"Leo sitter stille i natta og lytter etter skrittene mine. For det er bare jeg som kan slippe ham ut. Jeg løper for at mørket ikke skal merke meg. Jeg hvisker at gata må være kort å komme over.
Jeg er Mei. Jeg har aldri funnet ut  hvordan jeg kan se om noen er snille eller slemme."

..."Leos kjeller er full av natt. I hjørnet av natta sitter han og venter.
Jeg er morgenen. Morgenen må være en venn."

Leo og Mei av Synne Lea er i utgangspunktet ei lettlesen bok; stutte setningar, luftige sider og språkleg god flyt. Lea har derimot ikkje skrive ei lettvint bok -tvert om. Ei sår historie om funksjonshemma vesle Leo som kvar natt sitt i kjellaren og ventar på at raske og friske Mei skal koma og fri han frå det uhyggjelege, kalde myrkret:

..."Jeg er Mei. Jeg er den som løper, nesten for fort. Jeg springer skrittene mine lette og lyse. For Leo lytter etter noe lyst, noe lett. Han lytter etter noe som kan komme nærmere."

Dei språklege vendingane er ein fryd for sjela, poetiske grubleri som snor seg inn i tankeverksemda, snirklar seg fast, må nøstast opp att og lesast på ny -og på ny. Lea har her gjort eit meisterverk som kanskje eignar seg minst like godt for vaksne lesarar -eller som høgtlesing i mindre grupper, med høve til samtale om stoffet i etterkant. Det er tidvis vond lesnad, men nydeleg formidla av ei som har verkeleg forstår å bruke språket for det det er verd.

...."Jeg husker nesten alt. Nesten alt for mye, pleier mamma å si. Men når jeg løper, veier jeg ingenting, og når jeg ikke veier noe, vet jeg ingenting. Da trenger jeg ikke å tenke"...

Lån og les, få høyre kva du meiner!

Imponert bloggar i einsam majestet i bokheimen: Merete