To vise kvinner og ein visegut

Om større og helst mindre hendingar på Lom folkebibliotek.

fredag 21. mai 2010

Mødre og englar

Etter veker og månader med sparklespatel og målekost i fint driv oppunder stovetaket i heimen, vart lengtinga etter ein fredeleg filmkveld med ein raud vinskvett attåt så stor at Mor gjorde alvor av planane om å sjå filmen "Engelen" av Margreth Olin http://www.lom.kommune.no/enkelt.145098.no.html Blant alle dei "store" filmatseringane ein kan finne i DVD-hylla til dei tre vise, har denne eine filmen skild seg ut som noko utanom det vanlege. Olin har tidlegare skapt sterke dokumentarar som har gjort djupt inntrykk, og allereie i innleiinga til "Engelen"  kjenner ein at dette rører strengjer som vanlegvis ligg hardt samanklemt på botnen av kjenslehavet for å takle all ondskapen og inntrykka vi dagleg blir utsette for :

"Noen mennesker er så vakre at de blir syke av det. Det er dette myke barnet som tar inn hele verden, som ikke kan lukke seg for noe."


Filmen handlar om Lea, ei jente som etter ein særs vanskeleg barndom blir avhengig av heroin.
"Jeg kan fly. Jeg lærer å fly. Knuten i brystet løser seg opp og virkeligheten er ikke lenger virkelig."
Med rus og narkotika som einaste drivkraft til å halde fram Livet, blir ho gravid og føder jenta Sonja. Som tungt narkoman blir det uråd å ta vare på dottera, og Lea tek til slutt den umenneskelege avgjerda å gje frå seg den einaste ho elskar.  På nytt innhentar den botnlause hjelpeløysa Lea:
"Jeg kan ikke lenger fly. Å ta heroin er det høyeste et menneske kan rope. Hjelp. Jeg trenger at du ser meg."

Med desse setningane seier Margreth Olin det ingen av oss må tillate oss å gløyme -å sjå menneskeverdet hos alle menneske, personen bak lorten, stanken og det sløve blikket. Og eg, ei litt sliten, men akk, så lykkeleg mamma, sit i myrkret framom TV-skjermen og let tårene sildre nedover målingsflekkete kinn og kjenner ein inderleg trong til å ta mi eiga, store tenåringsdotter på fanget og verne henne mot alle farene som truar ein nyfiken livsnytar på tur ut i verda. Fornufta vinn, og eg ser henne i staden inntrengjande i augo medan eg gjentek avslutningsorda til Olin: "Livet, du må holde fast i det. Det er noen som trenger deg:"

I fare for å gjenta meg sjølv frå tidlegare blogginnlegg: Ta vel vare på kvarandre i helga!




Bloggar : Mamma Merete
                                                                                                           

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar