To vise kvinner og ein visegut

Om større og helst mindre hendingar på Lom folkebibliotek.

tirsdag 3. mai 2011

FRYD!

O, fryd! Det kvitrar og syng i skogen, sildrar og renn i bakken, spirar og gror på marka -og sitrar og brenn i ein vaspete skrott... Våren, denne salige tida som kvart år utrøytteleg kjem med lovnad om nytt liv, har nok ein gong sådd kåte partiklar i blodbanene til den elles så bedagelege norddølen. Blankpussa motorsyklar brølar gjennom bergomsgarden i hemningslaus glede over at vinterlagringa er over, og staute karar yngjest opp att i takt med stigande kubikkbrøl mellom låra. Riva går i taktfast driv over fjorgammalt lauv medan vassblemma kitlar i neven. Og ho mor sjølv -jau, ho gøymer ullonnbroka og sleikjer vårbleik sol med nybarberte åreknutar -livet er ein herleg runddans på daugras!

Vårkåt humle på nye oppdrag
Lomsrussen -våre eigne, kjære hybelkaninar gjennom 3 år- spissar det heile med knallraude dressar og huver med innhaldsrike duskar. Arten har vore rett så fredeleg enn så lenge, men biblioteket har stadig gleda av spenstig besøk av avgangselevane.

Nyfjelga utgåve av arten Lomsruss 2011



Sjølv har eg brukt nokre av dei finaste dagane denne våren på å lese det vakraste, mest rørande eventyret eg så langt har kome over i bokverda. Boka "Rom" av Emma Donaghue gjorde uutsletteleg inntrykk på meg, ein roman som ikkje kan samaliknast med noko anna eg har lese så langt.



5-åringen Jack har levd heile livet sitt i Rom, saman med Mamma og ein skummel, nattleg gjest som han kjenner som Gamle-Erik. For Jack er Rom den einaste verda han veit om, men for Mamma er Rom eit fengsel der ho freistar å skape eit normalt liv for sonen sin.

" I dag er jeg fem. Jeg var fire i går kveld da jeg gikk og la meg i Klesskap, men når jeg våkner i Seng i mørket, er jeg forvandlet til fem, abrakadabra. Før det var jeg tre og to og ett, og null. "Var jeg minustall?"
"Hmmm?" Mamma strekker seg stort.
"I himmelen. Var jeg minus ett, minus to, minus tre-?"
"Nei, tallene begynte ikke før du dalte ned."
"Gjennom Takvindu. Du var lei deg før jeg var i magen din."

"Det er sikkert og visst."Mamma lener seg ut av Seng for å slå på Lampe, han får alt til å lyse opp,svisj. 
Jeg lukker øynene akkurat i tide, og så gløtter jeg på det ene, og deretter begge. 
"Jeg gråt til jeg ikke hadde flere tårer igjen," forteller hun. "Jeg bare lå her og telte sekundene."


Våryr bloggar med alt for stor skrivekløe: Merete den ustoppelege...

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar